Desember 2023: Nysnøen legg ei kåpe
MÅNEDENS SALME NOVEMBER 2023
Ved Gisle Skeie
Nysnøen legg ei kåpe (N13:705)
T: Olav H. Hauge 1946
M: Holm W. Holmsen 2008
Olav Håkonson Hauge (1908–1994) var en av Norges fremste lyrikere. Han var utdannet gartner, og diktningen hans er sterkt knyttet til livet og naturen i Hardanger. Teksten som i Norsk salmebok er blitt til salmen Nysnøen legg ei kåpe, er en forkortet og noe bearbeidet versjon av diktet Skaldebøn – som var siste dikt i Hauges debutsamling Glør i oska (1946). Hauge både skrev og oversatte lyrikk og var særdeles godt bevandret i europeisk så vel som i kinesisk diktekunst.
Under arbeidet med ny salmebok for Den norske kirke, hadde salmebokutvalget en intensjon om «å åpne salmeboken for noe av den mest kjente og kjære lyrikken i vår allmennkultur» (se Salmebokforslaget 2008: Supplerende materiale, utgitt av Kirkerådet 2009). Det medførte blant annet at man tok inn to tekster av Olav H. Hauge (nr. 443 og 705 i salmeboka). Hans aller mest kjente dikt, Det er den draumen me ber på, var også foreslått, men ble ikke tatt inn.
Nysnøen legg ei kåpe har et gjenkjennelig Hauge-særpreg, med et klangfullt og bildesterkt nynorsk. De to første versene gir lyriske og nære beskrivelser av fjellandskap, nattehimmel, bjørk og åker. De to siste versene går videre fra det beskrivende og henvender seg til «Herre» i bønnens form.
I første vers møter vi et slående panorama av fjelltopper som dekkes av snø som faller: «Nysnøen legg ei kåpe / yver den svarte tind.» Det er dyp natt, og vi ser blåne på blåne innover fjellene.
I andre vers er det som om blikket vendes flere hakk ned fra den storslagne utsikten. Nå ser vi vinternakne bjørketrær – og merk det stemningsfulle sammensatte ordet «klårhaust» i siste del av verset: «Mognande klårhaust voggar / åkrar, tunge av foll.» Ja, dette er en salme for høsten, selv om den er plassert under Undring og lengsel i salmeboka (hvor den også hører godt hjemme).
I tredje vers skjer det et skifte allerede i første linje, som er en gudshenvendelse: «Opn mine augo, Herre, (...)» Jeg-et ber så om å få se selve «underet», og ikke bare «avglansen utenpå». Tenk deg at du står i den norske fjellheimen en klar og kald høstnatt, mens den første snøen faller. Det er mektig og vakkert. Og samtidig fornemmer du noe dypere, en stor og rik hemmelighet, som på en måte skjuler seg like bakenfor det øyet er i stand til å registrere. Underet. Med stor U.
Fjerde og siste vers er en ny bønn, og nå dreier det seg om livets avslutning: «Fyll til den siste kvelden / hjarta med song og sut, / anden og altarelden / loge i einskap ut!» Det er et uventet og slående avslutningsmotiv, dette bildet av ånden og alterilden som brenner ut sammen. Alterilden kan gi assosiasjoner både til et offer og til det hellige. Kanskje er det en bønn om forening mellom menneskets ånd og den hellige Gud.
Innskriften på Olav H. Hauges gravstein er den samme som salmens andre vers: «Opn mine augo, Herre, / so eg kan betre sjå / Underet – ikkje berre / avglansen utanpå.» I salmeboka har man imidlertid endret den store U-en i underet og fjernet kursiveringen.
Holm W. Holmsen (1931–2022) sin enkle og sangbare melodi gir god plass for Hauges «ordklanger», og triolene som innleder hver takt bidrar med dynamikk og fremdrift. Så fint og enkelt kan det gjøres.
KLIKK HER OG HØR SALMEN, nydelig fremført av solist Sunniva Eliassen i NRK-produksjonen «Salmeboka minutt for minutt» (Episode 26).
Hovedkilde: «Nytt norsk salmeleksikon» bd. IV (hovedred.: Stig Wernø Holter, Fagbokforlaget 2018)
(Foto: Tomasz Smal)